Fjellkarakterer – en subjektiv studie del 1

Jenny Kneøy har minst en mastergrad i en utholdelsesgren og er fysioterapeut med kne som spesialfelt.

Hun insisterte på å gå to år på folkehøgskole fordi «det var så sosialt» og kan ikke fordra asfalt. Jenny bruker omtrent 25 prosent av inntekten sin på skiutstyr. I tillegg til nye ski fra Völkl har hun kjøpt goretex-dress fra svindyre Arcteryx. Jenny er utpreget a-mennsket, har aldri vært forsinket til en avtale og er alltid den siste telemarkkjøreren som forlater bakken. Hun ble forlovet i t-trekket og har derfor en gullforgylt t-krok i stua hjemme i Haugesund. Riktignok ble hun skuffet da det ikke eksisterte brudekjoler i Gore-Tex, men merinoull er jo egentlig det beste. Jenny synes lunsj er oppskrytt: «Jeg har jo brødskiver i sekken og vann i camelbak-sekken. Pause får jeg i heisen». Jenny har bare vært sliten to ganger i sitt liv. Den ene gangen da hun gikk Råsalinuten-Vesle Nup-Sandfloeggi-Middalsbu i flatt lys og på bakglatte ski.

Den andre gangen var da hun gikk på topptur til Vassdalseggi, gravid i tredje måned, med bekkenløsning og lavt blodsukker.

Snøfruen

Victoria Egge Næss er fra Sør-fylket og kan egentlig ikke fordra å være på ski, men liker heller langsomme spaserturer langs veiene på hyttefeltene.

Her kan hun memorerer bilnummer, pleie en seig rødvinshang-over og ikke minst – oppdatere seg på sladderbørsen via sine venniner. Victoria vier store deler av sin husmortid til pilates-trening og har derfor et eget treningsrom hvor hun nyter panfløytemusikk og «stillhet i dialog med sin indre stemme». Selv om den Soria Moria-aktige hytta sto ferdig i 2009 er en totalrenovasjon av kjøkkenet under oppseiling. Victoria ville egentlig kjøpe dalmantinere fordi de matchet landskapet på Vågslid, men da satt ektemannen Carsten foten ned og kjøpte engelske settere istedet – dog hvite, med svarte flekker. Da matcher de både den svarte Porsche Cayenne Turboen og svart/hvitt-temaet som går igjen på «hytta». Victorias store drøm er å stille ut akvarellene av Simlesjåen og starte sitt eget galleri en dag – en plan Carsten fnyser av og sier:» Din forståelse for likviditet er nok ikke den beste, kjære. Bland heller en pjolter til meg!»

Fjellreven

Halstein Kreklenuttjøn er fortsatt seig, selv om han har 82 vintre på samvittigheten, lavt blodsukker og grå stær.

Ansiktet er som en lecablokk og nakken har den klassiske Fritjof Nansen-knekken, etter utallige motvindsturer på kryss og tvers på Haukelifjell. I følge ham selv er han lommekjent og har «pissa bak 38 prosent av alle steiner på kartblad 1414 i M117 -kartserien». En vanlig dag i fjellet er tuftet på noen kopper med lunka kaffe, to halve skiver med brunost og kun egne skispor. Faktisk har Hallstein tråkka egne spor siden han kjeppjagde okkupasjonsmakten ned til Rjukan i 1945. Halstein sverger til treski og bambusstaver og liker nedkjøringen fra Nupsfonn til Ulevå aller best. Hallstein hater snøskutere, forakter solkrem, elsker snøvær og er livredd skitrekk. Han mimrer stadig om den gang han og mil-org-kompisen Brakvald «gjekk te Finse for å ete rømmegraut og helse på Heite-Halldis» i 1957, men snudde ved Liseth og jogget til Eidfjord for å gå på dans.