11/11/2011

Dette er berre din veg, berre du skal gå den og det er uråd å snu

Vi lukker øynene og ser for oss gapende små barnemunner som prøver å fange snøflak som daler fra himmelen. Vi ligger på ryggen og lager engler i snøen. Vi triller snøballer som vokser fra eplestor størrelse til familieprosjekter, som kan bli til en borg. Vi graver snøhuler inn i nye vintre, roper på mamma og pappa, spiser boller og drikker kakao.

TEKST: Alexander Urrang Hauge
FOTO: Vegard Breie

Og på kvelden siger det et slør av trøtthet over øyner og røde kinn. Mellom lune hyttevegger, sengetøy som lukter trygghet og en hvit verden av vind og snø glir vi inn i drømmer om nye spor, mer snø og mennesker vi ikke har møtt ennå.
For slik er fjellet. Høyt hevet over hverdagens utallige gjøremål og tidsklemmas ubønnhørlige tilstedeværelse er fjellet kuttet i to av en horisont. Det er snø og fjell på den ene siden og himmel og vær på den andre. Og i denne hvite sfæren av enkelthet er det ingen grenser for takhøyde. I hver vår dal reiser vi oss opp, kikker mot fjellsiden, sikter mot tregrensen og går nye runder med oss selv og tenker tanker vi har tenkt tusen ganger fra før av, men nå på en annen og unik måte.
Og i kjølvannet av alle disse gjøremålene lager vi spor. Noen er fjørlette, som langrennsløperens dobbeltdans. Andre er dype og poetiske, som løssnøkjørerens geometriske linjer ned en fjellside. Noen bærer preg av ubalanse, men er allikevel de sterkeste – det er barnas skispor som balanserer seg frem på den hvite flate. Mens skisporets maraton er laget av fjellskiløperens stålkanter, som skjærer gjennom skare, myke oppturer og vindblåste nedturer.
Vi stopper aldri. Vi skøyter, staker, dobbeltdanser, svinger og brøyter oss opp, ut, frem. Noen ganger blir det glipptak, noen ganger må det fiskebein og feller til.
Vi smører om, vi tørker svetten,
vi overroterer og går på trynet.
Vi reiser oss og fortsetter. Bak oss ligger snøen, med alle historiene, med alle sporene.
Men vi skal videre. Rundt neste kolle, ned neste tegn, nok en tur med akebrettet. Og når blåtimen kommer søker vi mot det varme lyset fra hyttene, leilighetene. Men ute i kulden ligger sporene tilbake.
De ligger helt til vind og vær sier at «nå er det nok».
Spor blåser igjen, snør igjen, preppes bort, smelter igjen, kjøres over, forsvinner med våren.
Og plutselig er skisporet ditt historie.

Men bare i snøen, ikke i oss.

*Overskriften er første vers i Olav H. Hauges dikt, Din Veg

Stikkord: Intro