Og på kvelden siger det et slør av trøtthet over øyner og røde kinn. Mellom lune hyttevegger, sengetøy som lukter trygghet og en hvit verden av vind og snø glir vi inn i drømmer om nye spor, mer snø og mennesker vi ikke har møtt ennå.
For slik er fjellet. Høyt hevet over hverdagens utallige gjøremål og tidsklemmas ubønnhørlige tilstedeværelse er fjellet kuttet i to av en horisont. Det er snø og fjell på den ene siden og himmel og vær på den andre. Og i denne hvite sfæren av enkelthet er det ingen grenser for takhøyde. I hver vår dal reiser vi oss opp, kikker mot fjellsiden, sikter mot tregrensen og går nye runder med oss selv og tenker tanker vi har tenkt tusen ganger fra før av, men nå på en annen og unik måte.
Og i kjølvannet av alle disse gjøremålene lager vi spor. Noen er fjørlette, som langrennsløperens dobbeltdans. Andre er dype og poetiske, som løssnøkjørerens geometriske linjer ned en fjellside. Noen bærer preg av ubalanse, men er allikevel de sterkeste – det er barnas skispor som balanserer seg frem på den hvite flate. Mens skisporets maraton er laget av fjellskiløperens stålkanter, som skjærer gjennom skare, myke oppturer og vindblåste nedturer.
Vi stopper aldri. Vi skøyter, staker, dobbeltdanser, svinger og brøyter oss opp, ut, frem. Noen ganger blir det glipptak, noen ganger må det fiskebein og feller til.
Vi smører om, vi tørker svetten,
vi overroterer og går på trynet.
Vi reiser oss og fortsetter. Bak oss ligger snøen, med alle historiene, med alle sporene.
Men vi skal videre. Rundt neste kolle, ned neste tegn, nok en tur med akebrettet. Og når blåtimen kommer søker vi mot det varme lyset fra hyttene, leilighetene. Men ute i kulden ligger sporene tilbake.
De ligger helt til vind og vær sier at «nå er det nok».
Spor blåser igjen, snør igjen, preppes bort, smelter igjen, kjøres over, forsvinner med våren.
Og plutselig er skisporet ditt historie.

Men bare i snøen, ikke i oss.

*Overskriften er første vers i Olav H. Hauges dikt, Din Veg

The post Dette er berre din veg, berre du skal gå den og det er uråd å snu appeared first on Haukelimagasinet.

Det knirker svakt i snøen og luften lukter vinter og fjell og frihet. Du spenner på deg skiene og du hører ikke en lyd. Bare pusten din, bare lyden av ski og staver som treffer snøen, glir gjennom snøen og lager et skispor. Ditt skispor.

TEKST: Alexander Urrang Hauge

Du tenker på hverdagen din, på alle gjøremålene, på jobben og avtalene. Du tenker på de som står deg nærmest, kone, barn, slekt og venner. Du kjenner at skuldrene senker seg og varmen i kroppen sprer seg. Minusgradene river i nesene og snøkrystallene glitrer som diamanter. Du løfter blikket mot horisonten. Hvor går ferden i dag, til Simlesjåen, Langesæ, Tvitjønnuten, Haukelistere eller kanskje til Fossen. Men hvor mange simler kan man se fra Simlesjåen, hvor langt er det rundt Langesæ og er det vann på Vassdalseggi og er egentlig Vesle Nup så liten. Det er slike spørsmål som leker i hodet ditt nå. Du glir forbi en hytte med lys i vinduene og røyk i pipa og du tenker at der inne er det varmt og trygt og koselig. Men du skal videre. Du glir forbi en eldgammel furu som har overlevd lynnedslag, er krokete og har minst hundre vintre på samvittigheten. Du glir forbi snøskavler og skeive fjellbjørk som står steilt mot vinden. Du blir andpusten i motbakkene, henger på stavene og går fiskebein. Du passerer tregrensen og verden blir blåhvit og du hviler blikket på store, slake fjell. Snøen forandrer seg. Mellom puddersnø finnes det skarepartier og stavene lager hule lyder i vindens snømønster. Smøringen sitter, festet er perfekt og du kommer enda høyere. Du kikker utover dalføret og den vesle bygda Vågslid. Du kikker mot den loddrette veggen på Store Nup. Den er som et svart hull i vinteren. Du kommer på toppen, støtter deg til varden og hjertet banker. Svetten renner. Men du føler deg helt rolig. Du setter stavene i snøen. Du skreller en appelsin. Du er på høyden nå. Du er hjemme. Du er på Haukeli.

The post Høg, høgare, Haukeli appeared first on Haukelimagasinet.